Hardangervidda – vår største nasjonalpark
 
Hardangervidda dekker et område på over 8000 kvadratkilometer. Vidda ligger i fire fylker og ti kommuner og rommer også fastlands-Norges største nasjonalpark. Som navnet antyder inneholder Hardangervidda mye langstrakte vidder. Går vi nordover fra Nordmannslågen og Bjornesfjorden, er vi i selve hjertet av vidda. Her møter du de lange linjer over heier, myr og tjern hvor ingen bratte vegger eller kraftige profiler bryter horisonten. Det er en ro over landskapet, en opprinnelighet som ellers er sjelden i Norges fjellverden. For vadefugler og ender er dette et eldorado. Med litt tålmodighet vil du også kunne observere et flertall av Norges fjellfugler. 

Hardangervidda byr imidlertid også på store områder med andre naturtyper: Særlig i vest reiser fjellene seg. Her finnes tallrike små vann og mindre, steile nuter som topper seg i Sandfloeggi og Nupseggi med Store Nupsfonn helt i sør. Vest på vidda reiser også Hårteigen seg stupbratt
Hardangerjøkulen sett fra Finse
over terrenget rund. Toppen blir også kalt ”Veiviseren i vest” og er viddas mest markante landskapstrekk med sin 300 meter høye hoggestabbeprofil. I klarvær kan den sees fr omtrent hele vidda, og har til alle tider vært et fast orienteringspunkt for folk på vei over fjellet. Fra Fagerheim kan du greit nå disse toppene: St. Kjeldenut (1452 moh.), Blåfjell (1365 moh.), Hardangerjøkulen (1839 moh).

På vestvidda får ikke vannet fra de utallinge større og mindre sjøene og vannene inne på vidda renne lenge i fred før det bærer utfor kanten i større og mindre fossefall og stryk ned til Eidfjord, Sørfjorden og Røldalsområdet. Bjoreio med Vøringsfossen, Veig med Valurfossen og Kinso med sin perlerad av småfosser er alle eksempler på hvordan elvene oppfører seg vest på Hardangervidda.

Nord for riksvei 7 endrer Hardangerviddas landskap karakter. Her er Hardangerjøkulens store iskuppel landskapets samlende punkt. Den har flatt topp-parti og tallrike brefall ned til alle sider. Hvis du på nært hold vil se hvordan Norge ble til etter istiden, skal du ta deg en tur rundt Jøkulen (se Turtips). Foran Blåisen vil du for eksempel se en praktfull endemorene, lagt opp av isen for bare ca. 250 år siden. Vi hadde da noen tiår med kaldere klima slik at alle breene i Sør-Norge la på seg, gikk fram og skjøv grus og stein foran sine framrykkende bretunger. Lignende endemorener kan du se rundt alle de større breene i Sør-Norge. 1750-morenen anskueliggjør også hvor langsomt plantene erobret fjellet. Innenfor grusryggen er det ennå bare spredte forekomster av de tøffeste og mest fremadstormende plantene, mens det utenfor er et sammenhengende vegetasjondekke, dannet gjennom de siste 7.500 år.

Vær og vind, flora og fauna
Hardangerjøkulen i bakgrunnen og Store-Krækkja i forgrunnen. Sett fra Fagerheims spisestuevindu. Vakrere utsikt kan man vel neppe få?
Hardangervidda ligger langt vest i Norge og er prisgitt vestaværet fra Atlanteren. Dette gjør at nedbøren er størst i vest og mindre mot øst og det er noe av årsaken til at vegetasjonen er frodigere vestpå enn østpå. Fagerheim plassering ligger rett øst for værskillet. Svært ofte ser vi skyfronten som ligger i vest, mens vi nyter godværet på østsiden. En annen årsak til at vegetasjonen er frodigere vest på vidda, er at den myke skiferen stort sett forekommer i vest. Skifer forvitrer lettere og gir et mer mineralrikt næringsgrunnlag enn det sure grunnfjellet som dominerer på østvidda. Dette er blant annet årsaken til at du også finner den mest artsrike floraen på vestvidda. Særlig er området fra øvre Veig og sørover mot Litlos og Torehytten en opplevelse for den som er interessert i botanikk, men hvem som helst kan nyte blomsterprakten! En typisk representant for skiferplantene på vidda er reinrose. Sammen med den finner du gjerne fjellfiol, fjellnøkleblomst, rødsildre, svarttopp, orkideer, myrtevier og rynkevier.

På de skrinnere heiene østover er blomsterfloret mindre, og laven blir langt mer dominerende. Den tåler nesten hva som helst av kulde og vind, og finner seg derfor en friplass på snaublåste steder hvor andre må gi opp. Særlig er lys og grå reinlav vanlige, sammen med gullskinn og jerveskjegg, alle god vintermat for reinen.

Europas største villreinstamme
Villreinen er fremfor noe det dyret som preger Hardangervidda. Vi finner her Europas største villreinstamme. Reinen trekker over vidda, som den har gjort fra den kom hit etter at istiden tok slutt. Om våren trekker den vestover, hvor kalvene fødes på veien, om sommeren er den stort sett i ro, for så å trekke østover når høsten kommer. Årsaken er klar: I vest finner den de beste sommerbeitene, med mye gress og urter, mens de østlige, tørrere strøkene har mer lav og mindre snødekke, noe som gjør det lettere å finne vintermaten. Dette er et generelt mønster, det er alltid noen rein som blir igjen i de litt frodigere områdene på østvidda. På vestvidda skal du ikke gå langt før du ser villrein om sommeren, særlig på varme dager når reinen trekker inn på snøfonnene for å kvitte seg med plagsomme insekter.

Bestanden av villrein på Hardangervidda har svingt voldsomt opp gjennom tidene. I midten av 1960-årene og i begynnelsen av 1980-årene var det i hvert fall over 25 000 villrein i dette fjellområdet på vinterstid. I 1971 var antallet sunket til 6 000, og i to år var villreinen fredet for jakt. I 1991 var bestanden vokst til 10 000 – 11 000 dyr, mens den i 1999 var på rundt 10 000 dyr er det rundt 7.5000 vinterbeitende dyr.

Villreinjakten samler flere tusen jegere hver høst. Både den direkte verdien i form av kjøtt og det som følger med på kjøpet, som hytteutleie, transport, salg av jaktkort og lignende , betyr mye for bygdene rundt Hardangervidda. Fremtidsutsiktene for reinen på Hardangervidda er også gode, ettersom størrelsen på dyrene er på vei oppover og antallet er på vei nedover. Dette betyr forhåpentligvis at også fremtidige generasjoner skal kunne få glede seg over villreinen på vidda.

Dyr og fugler
Hardangervidda har for øvrig en rik og variert bestand av dyr og fugler. Med stort og smått finner vi i dag omtrent 100 forskjellige fuglearter og 21 forskjellige andre dyr i området. Den mest tallrike gruppen er lemen, selv om det er store svingninger fra år til år. I lemenår vrimler det av disse smågnagerne. Det er beregnet at den faktiske vekten av lemener er ca ti ganger vekten av hele reinstammen! Når denne bestanden er på topp, blir det også flere rovdyr, som røyskatt og rev. Fjellreven fantes tidligere over hele vidda, men er nå blitt svært sjelden. I lemenår kan også fjellvåkens skarpe skrik høres fra nesten hver en nut over hele vidda. Jordugla kan også være ganske vanlig i slike år, men den gjemmer seg helst i vierkrattene langs elvene og unngår derfor oppmerksomheten på en helt annen måte enn skrikhalsen fjellvåken.

De flate myrområdene med tallrike større og mindre vann på sentralvidda er meget artsrike biotoper for vadere og ender. Myrsnipe, temmincksnipe, fjæreplytt, enkeltbekkasin, rødstilk og grønnstilk er alle rugefugler i dette området. Tranen kan du også møte her inne, men den er ikke lett å få øye på. Den er faktisk en mester i å gjemme seg bort, sin størrelse til tross. Heiloen, en vadefugl som har valgt seg de tørre heiene som leveområde, er kanskje den vaderen de fleste fotturister får øye på. Den varsler tidlig med lange, melankolske fløytetoner at du er oppdaget. Bergand og toppand er begge vanlige her inne, men de holder seg nokså skjult langs breddene i rugetiden, og det er først når ungene er kommet seg på vannet, at du legger merke til dem. For øvrig er vierkrattene hjemsted for sivspurv og blåstrupe, mens heipipelerka, fjellets vanligste fugl, finner du stort sett overalt i litt tørrere strøk.

Mennesker i 8000 år
Nyere utgravninger viser at Hardangervidda faktisk har vært brukt av våre forfedre omtrent så lenge som det har vært folk i dette landet. Det betyr at for over 8000 år siden bodde det folk høyt til fjells, i hvert fall store deler av sommeren. Selv om klimaet vra mildere og skoggrensen gikk adskillig høyere enn i dag, kan ikke livet til fjells bare ha vært en dans på roser. Jakten på villreinen, viddas viktigste innvåner, var den viktigste grunnen for å dra til fjells, og spor etter fangstgraver og ledegjerder flere steder forteller litt om hvordan jakten ble drevet. Rester etter dyregraver og fangstanlegg av nyere dato forteller også sitt om at bygdefolket i senere generasjoner visste å utnytte de rike jaktmarkene inne på vidda. Et godt eksempel er fangstanlegget fra vikingtiden øst for Krækkja Turisthytte. På det smale eidet mellom Storekrækkja og Ørteren, ligger rester etter varder og murer som ender i sjøen. Historien vet å fortelle at våre forfedre spente liner med bjeller på mellom vardene. Når så reinen trakk over eidet, kom de lett borti linene og ble skremt på sjøen av bjellene og jegere som lå i skjul. I vannet var reinsdyrene et lett bytte for fangstmenn i båter med spyd og piler.

Sensommer på Vidda. Elva flyter rolig med bregrønt smeltevann fra Hardangerjøkulen.
Nyere utgravninger viser at Hardangervidda faktisk har vært brukt av våre forfedre omtrent så lenge som det har vært folk i dette landet. Det betyr at for over 8 000 år siden bodde det folk høyt til fjells, i hvert fall store deler av sommeren. Selv om klimaet var mildere og skoggrensen gikk adskillig høyere enn i dag, har livet i fjellet neppe vært noen dans på roser. Vil du se hvordan de innrettet seg, kan du ta turen til et av steinalderfolkenes spiskamre oppe ved Sumstangen. Det er en odde i  Finnsbergvatnet, en mils vei sør for Finse og ca en mil fra Fagerheim. Som navnet antyder er Sumstangen den plassen reinen la på svøm for å komme over det langstrakte vannet. Dette visste selvfølgelig steinalderjegerne om, og sørget for å bygge fangstgraver der reinen pleide å komme i land. Ruiner etter gravene, med ledegjerder og hytte hvor jegerne kunne holde til, viser tydelig hvordan jakten foregikk. Arkeologer har gjennomsøkt tuftene etter boplasser og funnet både et stort antall flintavslag fra produksjoen av pilspisser og økser, og mange små skjæreredskaper til å skrape sinn med. Funnene tyder på at våre forfedre har brukt denne plassen gjennom lang tid.

Buene i fjellet
Har du øynene åpne når du er ute og går i fjellet, vil du raskt legge merke til spor etter mennesker. De mest synlige tegnene er de gamle steinbuene som finnes nesten overalt. Flere av dem er dessverre delvis rast sammen, men forbløffende mange er holdt i god hevd og står som tause vidnesbyrd om mennesklig virksomhet i adskillige århundrer.

Det er nok helst jegere og fiskere som på denne måten har skaffet seg et lite krypinn. Mange av buene har også vært i bruk som steinbuer, og utallige er de seterjentene som har utholdt sur bålrøyk mens de rørte i ostegryta. Utmarka har alltid vært viktig for bygdene rundt vidda, men i tidligere tider var ressursene i fjellet i enda større grad avgjørende for at det skulle gå an å bo karrige fjellbygder.

Ligger bua i tilknytning til en av de mange gamle slepene som krysser vidda, er det nærliggende å tro at også ferdafolk fant ly i steinbuene. Slepene er merker etter utallige generasjoners ferdsel, enten til fots eller med ride- eller kløvhester. De brukte vidda som snarvei mellom bygdene på øst- og vestsiden. Om været slo seg vrangt, kunne turen over vidda være i tøffeste laget, og det gjaldt det å øke sikkerhetsmarginene. Et godt eksempel på hvordan dette ble gjort, kan en studere i dalføret mellom Dragøyfjorden og Svartevatnet. Der finnes det en rekke med kjempevarder som ble reist av Hol kommune i 1850. De markerer vinterveien mellom Haugastøl og Eidfjord. Når du beundrer disse vardene, skal du vite at vardebyggeren fikk 15 daler totalt for jobben. Omregnet til dagens mynt tilsvarer det kroner 1,50 pr. varde! Følg gjerne varderekken vestover, den står like solid i dag som da den ble bygd. Alle fedriftene som krysset vidda, har også satt sine spor. Driftekarer fôr rundt i bygdene vinterstid og kjøpte opp dyr. Om sommeren førte de bølingen til fjells, og lå deri lange sommermåneder for at dyrene skulle få feite seg opp på frodige fjellbeiter. Om høsten drev de flokkene østover for å selge den til kjøttsugne byfolk.

Det skulle drøye helt til utpå 1800-tallet før de første vitenskapsmenn og turister tok seg til fjells. Blant dem som ledet an, var botanikeren Christen Smith. Sammen med en kollega gikk han i 1812 fra Argehovd ved Møsvatn, langs Kvenna til Litlos og videre til Espe ved Sørfjorden. Det ble imidlertid ikke akkurat kø i sporene etter disse folkene. Sant å si gikk det flere årtier før andre byfolk tok turen til fjells. De første var helslt malere og andre kunstnere, og deres skildringer av Hardangervidda bidro gradvis til at flere fulgte etter.

I dag er Hardangervidda et svært populært rekreasjonsområde for turister. Vidda er tilrettelagt for turisme gjennom godt merkede turstier sommerstid og kvistede løyper vinterstid. Fjellstuer og hytter tilbyr mat og overnatting. Du kan gjøre en masse spennende ting i tillegg til å gå på tur eller gå på ski. Du kan være med på brevandring, fosserenning, fiske eller jakte, du kan kjøre hundespann eller drive med skiseiling.

Jøkulen
Hardangerjøkulen ligger der som en gedigen bløtkake og er med sine 1863 meter over havet et av de høyeste punktene sør for Jotunheimen. Hardangerjøkulen er Norges 6. største bre og 2. største platåbre. Arealet på breen er drøye 70 kvadratkilometer, og fra kanten faller flere korte brearmer ut til alle sider. De to største er Rembesdalsskåkjet i vest og Midtdalsbreen i øst. På klare dager er utsikten formidabel. Hvis du vil opp på toppen om sommeren, har du flere muligheter. Den letteste og tryggeste turen går via Kongsnuten. Deler av vinteren er det kvistet rundtur på breen.

Under krigen prøvdte tyskerne å bygge flyplass på Hardangerjøkulen. På Finse hadde de bygninger for åteste drivstoff og flymotorer under kalde forhold, og høsten 1940 ble flere hundre sekker sagflis fraktet opp til toppen av jøkulen. Flisa ble så spredd utover snøen og stampet innn med treklubber for å få til en fast overflate. Dessverre for tyskerne havarerte det første flyet i en skjult bresprekk idet det skulle ta av. Dermed ble det brått slutt på planene om flyplass.

Adkomst sommer: Fra Nordre Kongsnuten, på bru over Stuggelvane og så oppover morenevoller i retning Blåisen.

Adkomst vinter: Hardangerjøkulen er en isbre med alt som det fører med seg av spenning og farer. Selv på topplatået kan det dukke opp sprekker, spesielt hvis det har vært en snøfattig vinter. Tau er derfor obligatorisk på breen vinterstid dersom man ferdes utenfor de kvistede løypene. Fra Finse går det løype fra foten av Midtdalen og videre til Røde Kors-hytta. Derfra mot Ramnabergbreen og tilbake til Finse.

Hardangervidda Nasjonalpark ble opprettet i 1981. Den er på hele 3422 kvadratkilometer og henger sammen med landskapsvernområdene Skaupsjøen/Hardangerjøkulen og Møsvatn Austfjell. Totalt er verneområdene 4272 kvadratkilometer. Privat eiendom utgjør 70% av arealet, mens 30% er statsalmenning.
 
 
 
 
 
Copyright © 2018 Fagerheim Fjellstugu AS